Nå har det jo seg sånn at jeg jobber en del med konfirmanter. De kan være både søte, snille, sjarmerende og elskverdige:) Men så har det seg slik, at innimellom, sånn en gang i blant vet de akkurat hvilke knapper de skal trykke på for at en stakkars kateket skal bli litt over middels irritert.
Konfirmanttimen gikk sin vandte gang, vi var i undervisningsdelen av timen og gruppa satt i en halvsirkel rundt meg. Etter en stund observerte jeg at denne ellers så oppmerksomme gruppa lekte "klem hånden og send det videre"-leken. Jeg sa til dem at jeg så hva de holdt på med, men de hadde ingen planer om å slutte. De fortsatte til tross for flere bemerkninger fra min side, til og med da jeg satt meg i ringen sammen med dem og sa; "ja vell, da får jeg vell bare bli med da, siden dere ikke hører på likevell." Heller ikke da tok de hintet og de fortsatte... Til slutt ble katekten Kristin så irritert at hun måtte bruke et aldri så lite snev av sinna-stemmen blandet med oppgitt-stemmen og lei-seg-stemmen. Jeg la ut om hvordan det er å være ny, at hvis dette er så forferdelig kjedelig så kanskje vi sammen kunne finne ut en annen måte å gjøre dette på, og at de kunne jo gi meg noen tips istedet for å spille denne "klem hånden og send det videre"-leken!! Da ble den ellers så pratsomme gruppa grufult stille, de tittet på meg noe forlegent, og jeg tenkte; jeg overreagerte muligens litt nå... Da tittet en av gutta på meg, han hvilte hodet i albuen som han støttet på låret, og sa spørrende: "Kanskje vi skulle tatt dette over en.....en hamburger?" sa han og brøt den nesten pinlige stillheten. Hvem var det som da ikke klarte å være sinna mer, jo det var kateketen Kristin. Jeg lo, hele gruppa lo, også fortsatte vi med konfirmanttimen. Går det an å ikke bli glad i konfirmanter lurer nå jeg på!!!
